Adkomst: Fra Stavanger, kjør opp Hunnedalen til Sirdal. Kjør nordover forbi Fidjeland Skisenter og ta av til venstre skiltet Lysebotn etter et vann på venstre side. Etter kort tid er det en liten vei til venstre skiltet Sirekrok, ta den og klippen er på høyre siden etter noen hundre meter. Skammekroken ligger ca. 200m lengre opp veien mot demningen. Anmarsjen er bare to minutt. Ca. 90 minutters kjøring fra Stavanger. Vær oppmerksom på at store tak flere ganger har løsnet og landet blandt folk på bakken på Sirekrok.
Forhold: På vinteren kan det være ganske mye snø i området og klippen blir brukt mest etter påske og fram til høsten. Klippen er bratt og byr på ruter opp til 25m. Den ligger i flotte, barnevennlige omgivelser. Mange av rutene er tørre uansett vær. Klippen er sørøstvendt, og solen forsvinner i ett-to tiden. Rutene er generelt pumpende på store, fingersnille tak. Steinkvaliteten er bra og litt uvanlig i forhold til resten av klippene i guiden. Venstresiden av Sirekrok er mindre bratt og her er det mer fingertunge ruter, mens Skammekroken har noen av de bratteste rutene i guiden.
Historikk: Klippen ble oppdaget i 1994 av Håkon Hansen og Hjarrand Julsrud. De ble enig om å utvikle feltet sammen med Dag Kaada året etter. Hjarrand og Håkon fikk ansvar for å holde bil, Dag fikk ansvar for overnatting siden han hadde hytte i nærheten. Dessverre hadde ikke verken Håkon eller Hjarrand bil på den tida, men heldigvis hadde de gode venninner med bil. Sommeren ’95 var det to jenter fra Oslo som ble med. Begge jobbet på en av Oslos fineste restauranter og sørget for bra forsyning for guttene etter lange dager på klippen. Jentene het Anna og Siri og de hadde med seg hundene Willie og Kajakk. Alle fire har fått en liten hyllest i noen av rutenavnene. Hansen var først ut med drillen og borret Araber Flikk Flakk (9, feltets nest hardeste), selv om det tok litt tid før den ble gått. Kaada besteg klippens første rute, Ein i Raua, Ein i Håve, navnet kommer fra en tidlig bootleg-kassett utgitt av en artist fra Dalane ved navn Tønes. Julsrud ble matforgiftet på vei over fjellet fra Oslo og lå sjuk under veggen de første dagene. Han stirret opp og fant linjen Raufoss Ammo og den ble gått like etterpå med et relativt spartansk boltebudsjett. En annen som var tidlig med under klippens utvikling var Robert Caspersen. Den første linjen han fikk øye på når han kom til det nye “super-cragget” var den mytiske Tårnfalken. Han spurtet opp til toppen og hev seg i gang med boring. Etter kort tid var linjen besteget. Ruten har rykte på seg for å være litt mer old-school enn de andre rutene på klippen, men er kanskje den fineste av dem alle. Mang en profilert klatrer har måttet senke hode i skam når ruta blir nevnt… To av de hardeste rutene på hovedveggen: Landslagsutaket av 96 og Klatreforbundet av 48 fikk sine lett ironiske navn etter litt misnøye med noen beslutninger tatt av Norges Klatreforbund det året. Svensken Johan Luhr var meget aktiv på den tida. Han hadde utrolig nok revet av bicepsfestet tidligere under trening, noe som forklarer navnet The Biceps Boy Strikes Again. Flere av rutenavnene hans var vel spesielle og ble tvangsomdøpt til mer fornuftige titler. Skammekroken ble utviklet litt senere enn hovedveggen. Hansen var igjen først ut med boremaskinen og laget Dolly Dimple. Denne er fortsatt et prosjekt og blir nok en hard rute en gang i fremtiden. Pu Svinger Pisken var neste og denne er utvilsomt en av de fineste og bratteste rutene i guiden. Caspersen gikk senere den fantastiske linjen av Pryl onsight på naturlige sikringer. Andremann den dagen var Trym Atle Sæland. Dessverre ble ruten aldri renset ordentlig og det ble ikke satt snufeste. Ruten får veldig lite trafikk, til tross for at linjen er imponerende, ihvertfal for en fjellklatrer. Noen år senere, i 2001, gikk Caspersen Kaleidoskop etter en ukes hardt arbeid. Med grad 9/9+ er denne en av de hardeste rutene i guiden