photographer: Unknown
Forhold: Daleklatringen er mest kjent for sin teknisk krevende og fingertunge liste- og rissklatring og går for å være old-school. Med sine mange riss og lommer er Dale et velegnet felt for naturlig sikrede ruter, noe som vises igjen i forholdet mellom naturlig sikrede og boltede ruter på feltet. Kanskje også litt fordi utviklingen av feltet skjedde i kileklatringens gullalder. Dale er et fint sommerfelt som får skygge på ettermiddagen, mens sola steiker på mange andre felt. Daleklatringen er unik og må bare prøves. NB: vær litt kritisk til noen av boltene, spesielt på de gamle miksrutene, da ikke alle disse er reboltet enda og har stått siden tidenes morgen.
Historikk: Dette er det eldste og historisk sett viktigste feltet i Rogaland. Dale er for Rogalandsklatringen som Wembley er for fotball i England. Feltet har vært gjenstand for mang en kontrovers og endeløse diskusjoner som har formet klatre-etikken som gjelder i Rogaland i dag.
Rogalendingens rekreasjonsaktiviteter var mot slutten av 70 tallet på et urnivå, som for eksempel å løpe etter ball. Det måtte engelskmenn til for å innføre gentlemanssporten klatring. En sporadisk rute var gått her og der rundt i fylket, men da de første rutene ble etablert i 1982 på Dale sperret resten av klatrenorge øynene opp for potensialet i denne klippen på Sandnes. Klatrere fra fjern og nær tok turen innom og i tidsrommet 1982–89 ble de fleste rutene etablert. Som tidligere nevnt var det kileklatring som gjaldt da, med hovedaktører som John Fivelsdal, Richard ”Nipper” Harrison, Håkon Staver, Harald Bjørgen og ikke minst Per Markestad. Mannemenn som Alv Borge, Håkon Hansen og Leif Henriksen stod bak overgangen til rosa lycra-tights og harde, boltede sportsruter. Fra 1984 og ut siste halvdel av 80 tallet ble hardere ruter som Den rosa vampyren, Tøffe Tøff, Kvantespranget og Stimulator gått.
De to sistnevnte rutene ble gått i 1987 og ble betraktet som de hardeste i Norge, sammen med Stive dempere (8+) på Damtjern i Drammen. Alv Borge, som er ydmyk av natur, satte Kvantespranget i 8+ og bare noen uker senere gikk Håkon Hansen Stimulator og satte den i 9-, som den første av sin grad i Norge. Godt og vel 20 år senere ble begge rutene repetert av henholdsvis Alex Brun, Lars Ole Gudevang og Jon Egil Auestad. Guttene var klar i sin tale, Kvantespranget og Stimulator var begge 9-. Sakset fra brv.no sin gjestebok 14/2/2008: Melding fra Jon Egil: “I en annen verden hvor Kvantespranget lå på Bersagel, og ble førstebesteget i 2001, ville nok diskusjonen vært en annen. Tror ikke det hadde blitt diskutert om ruten var 8+ eller 9-, men om den var 9- eller 9-/9” Var det sånn at norsk klatrehistorie skulle skrives om 20 år etter? Håkon Hansens innlegg på gjesteboka like etter var relativt overbevisende: “Alv er en av mine beste venner, og vi har pratet om at Kvantespranget sannsynligvis er hardere enn 8+ i mange år. Jeg har prøvd den på cloggen for over 20 år siden. Jeg tviler ikke et sekund på at ruta er 9-, og dermed Norges første for graden. Jeg leda Stimulator 2 uker etter Alvs imponerende bestigning av Kvantespranget. Alv var rå på tynne ting i gode gamle dager”
Den senere utviklingen på Dale har eksponenter fra den franske etikken, som var gjeldende på 80-tallet. På denne tiden var man opptatt av å optimalisere rutene for sportsklatring der man ikke trengte å frykte verken fall eller mangel på tak. Løsningen ble borebolter og chipping - det vil si boring av kunstige tak. I årenes løp, når den norske etikken omsider fant sin egen plass, har chipping blitt sett på som høyst uetisk og er nå en forlatt praksis. Ruter som Kvantespranget og Stimulator har små elementer av chipping og står igjen som eksempler fra denne æraen.
Uavhengig av hvilke grader som ble gått først er Dale å betrakte som et levende museum i den lokale sportsklatringens historie.